Peter, klippen og fristeren

I Matteus 16,16 bekjenner Peter Jesus som Messias, Guds sønn. Dette fører til at Jesus kaller ham klippen som han skal bygge sin kirke på, priser ham salig og vil gi ham "himmelrikets nøkler". Peter har virkelig skjønt det. Det som ingen andre har fått tak i ennå, uansett hvor kyndige de er i skriftene og deres betydninger.

Men så snur det en smule. Bekjennelsen starter på et vis et nytt avsnitt i Matteus' evangelium, hvor Jesus  fortsetter med hva som skal skje med ham. Han bringer inn et aspekt som ikke var helt i takt med forståelsen av den frelseren de ventet på: Lidelsesaspektet. Han skulle tas livet av. Peter reagerer sterkt og oppfarende: "Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg!" (vers 22b)

Om dette ikke nødvendigvis skjedde rett etterpå, er det i evangelistens øyne en klar sammenheng mellom de to avsnittene (..fra da av begynte..). Og fra å ha vært omtalt som selve Klippen kirken (menigheten) skulle bygges på, er Peter plutselig fristeren selv. Jesus svarer: "Vik bak meg, Satan! Du vil bare føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil." (vers 23)

Fra Klippe til Satan, altså. Men Jesus sier nettopp hva det dreier seg om: ..det som mennesker vil.  Ja, Peter hadde skjønt hvem Jesus var og bekjent det (her ligger jo også selve frelsesnøkkelen), men så trår han feil. Hans Kvalbein sier det slik: "Kombinasjonen av hans (Peters) hengivelse til Jesus og hans uforstand om Guds vilje er farlig. Han har bekjent Jesus som Messias, men tror han vet bedre enn Messias hvor veien videre går." (Fortolkning til Matteusevangeliet, Bd. 2, s. 74)

For meg betyr dette noe så uhørt som at Guds vilje er viktigere og riktigere enn menneskers vilje. Viktigere enn min vilje. Dessuten er dette nok et eksempel på hva som bor i disse eldgamle tekstene, som mange ynder å kalle eventyr. Jeg kaller det ikke eventyr. Jeg kaller det liv og kraft.